Denne debutromanen er en gripende barndomserindring som beveger seg sømløst mellom nåtid og fortid.
Den voksne fortelleren bor i Oslo og ser tilbake på barndommen i Iran mot slutten av åttitallet. Krigen med Irak herjer, og samtidig pågår revolusjonen på nært hold. Foreldrene er kommunister og mister jobbene sine på universitetet. Faren må brenne sin elskede boksamling. Boken skildrer krigstraumer, små og store, men også kjærlighet, samhold og lys i en familie.
Shafieian skriver med et sanselig og vakkert språk som vekker begravde minner til live på uforglemmelig vis.